The Waterboys

The Waterboys

The Waterboys skal avslutte Månefestivalen 2018, søndag 29. juli! 

The Waterboys ble dannet i 1983 av Mike Scott som hele tiden har vært kjernen i bandet, og The Waterboys sin historie er egentlig Mike Scott sin musikalske reise gjennom ulike landskap, både musikalsk og geografisk, hvor ulike musikere har bidratt i korte og lengre intervaller. Reisen gikk både via Skottland, Irland, England, USA og musikalsk som Big Music, Rock and Roll, Irsk og Keltisk Folk Music, Folkrock, Blues, Soul og Funky Pop.
Listen av musikere som har vært med i The Waterboys er svært lang og har passert ca. 80 personer. En mulig verdensrekord.

Mike sier det best selv når han skal beskrive musikken:
"The Waterboys belong to no movement, genre, school or fashion. We play Waterboys music. We've been based in London, Dublin, Galway, New York City and Findhorn in Scotland and we follow the twists and trails of the music wherever it leads, wherever the adventure unfolds."

Altså original musikk av en original mann. Selv om de spiller sin egen musikk må jeg få legge til en personlig mening. Waterboys har laget tidenes beste coverversjon av Bob Dylans evigvarende og ultimate kjærlighetssang, Girl From the North Country. Mikes følelsesladede fremføring går ti ganger utenpå alle andre. Sjekk det ut selv!

Bandets største hit var «The Whole of the Moon» i 1985 og etter sitt tredje album "This is the Sea" seilte The Waterboys opp som bandet som kunne vippe U2 av tronen som det store bandet i Storbritannia. Talentmessig kunne de også det, men ulikt alle andre artister som griper sjansen til kommersiell suksess, gikk Mike Scott i helt andre retninger. Alltid tro mot sin egen musikalske reise først.

Med mange nye musikere i idylliske omgivelser i Irland kom albumet Fisherman's Blues i 1988 og en ny periode med irsk-inspirert folk rock begynte. Det musikalske fellesskapet inkluderte også etter hvert det unge trekkspillgeniet Sharon Shannon som dermed ble den mest markante "Watergirl" i bandets historie. I perioden rundt "Room to Roam" improviserte og øvde bandet stort sett dag og natt, kun avløst av gigs/konserter, som Mike spøkefullt har uttalt i et intervju. Etter denne perioden ville Mike og Thistlethwaite ha mer rock, el-gitar og tyngre trommer tilbake i bandet. Det passet ikke Wickham som foretrakk det mer akustiske og han forlot bandet. Mike, som senere har uttalt han flyttet til Irland for å spille med Wickham, så seg nå om etter nye retninger og turen gikk til USA. Mike lette etter nye horisonter. Det viser seg at heller ikke mandolinen eller saksofonen til Anto "the human sax" Thistlethwaite passer i det nye lydbildet og Mike Scott ble nå alene, og The Waterboys i realiteten oppløst.

Mike Scott dreier da mer over mot spirituell ladet musikk med albumet "Dream Harder" (utgitt som The Waterboys), men etableringen i New York blir ikke veldig langvarig. Mike Scott oppdager det lille alternative samfunnet Findhorn i Skottland. Flytting og to nakne og selvransakende solo-album ble resultatet av det. Igjen eksperimenterte Scott med andre genrer og med ny tung fuzz og elektrisk lydbilde kom "A rock in a Weary Land". Senere også albumet "Universal Hall", som igjen markerte et stilskifte i musikken og fortsatt med "Book of Lightning".

Mike Scott møter og gifter seg med den japanske kontroversielle kunstneren Megumi Igarashi, og dette nevnes fordi det er en klar inspirasjon som gir liv til en kreativ prosess hos Mike Scott som resulterer i Waterboys første originale dobbeltalbum "Out of all this blue" som kom høsten 2017. Musikken fortsetter utforskingen av blues og soul, ispedd inspirasjon fra både hiphop, pop, japan og glad forelskelse

The Waterboys har alltid vært et utmerket live-band, og Mike Scott sitt mål har vært at de ikke skal være repetitive. Mengden av skiftende bandmedlemmer har også ført til stadig nye versjoner og nyanser i lydbilder, hvor spillelister og sanger har vært i konstant endring, akkurat som The Waterboys selv.


Legg igjen en kommentar