Hedvig Mollestad Trio

i011The lady in red is back. Hedvig er ikke snau når hun først gjør noe. 3. juni slapp hun like godt to skiver samme dag. Deres fjerde studioalbum «Black Stabat Mater» og dobbelt live album «Evil In Oslo». Og i dag er det klart at hun kommer tilbake til Månefestivalen søndag 24. juli. Fire år etter hun blåste fletta av publikum på Månefestivalen 2012. Kanskje en av de mest legendariske konsertene vi har hatt.

Med Hedvig på plass er årets program komplett, og vi nærmer oss utsolgt på festivalpass. 

Hedvig Mollestad på gitar sammen med trommeslager Ivar Loe Bjørnstad og bassist Ellen Brekken utgjør trioen. En eksplosiv blanding av heavy rock, blues og jazz.

Med tre album på mindre enn fem år har denne eksplosive trioen tatt noen voldsomme sjumilssteg og begeistret lyttere med både jazz og rock-tilhørighet, som blant andre senior redaktør i Rolling Stone, David Fricke, og veteran-skribent Richard Williams, som startet sin rapport fra Berlin Jazzfestival med «a late-night gig last week persuaded me that Hedvig Mollestad Trio have found a way to make headbanging feel good».

3. juni 2016 slapp trioen enda to album: ”Black Stabat Mater”, et studioalbum innspilt på Giske i 2016, og ”EVIL in Oslo” – et dobbelt live-album fra to konserter i 2015.

Deres nye album inneholder nok tunge riff til å tilfredsstille selv de mest kresne headbangere, men de tar også skrittet ut i mer åpne og frie landskap hvor Mollestad i større grad enn tidligere får utfolde seg som den eminente solisten hun har utviklet seg til å bli. Og anmelderne er over seg av begeistring og strør om seg med femmere og seksere.

Vi spår at de blir å se på mange festivaler i sommer, blant annet Tons of Rock.

Her er hva Fredriksstad Blad ved Ole-Morten Vestby skrev i sin anmeldelse av konserten:

Råeste dama i byen?

Hedvig Mollestad trio er så stilig antrukket på scenen, at du ikke aner at det er en musikalsk bulldoser som nærmer seg før du er flat.

Trioen opererer der bluesrock og garasjejazz møter hverandre på sitt mest upolerte og mest sofistikerte, på en gang. Soundet hører hjemme i blues-, stoner-, og garasjerockens verden, med kraftige influenser fra Hendrix, Sabbath og Led Zeppelin.

Rytmikken, fingerspillet og melodifølelsen bygger derimot på alt fra bebop til frijazz.

Resultatet er stenhard og blodtøff riffrock, skjeve taktarter, intrikat rytmikk, samtidig som klangrommet for slik musikk utvides og de tonale konvensjonene utfordres. Her er det altså ikke lett å vite om man skal knipse eller bange. På Tøihusplassen så vi folk som gjorde begge deler.

Trioen som spiller nesten helt instrumentalt, klarer å forvirre og fascinere sitt publikum gjennom en hel konsert på denne måten. Det er en bragd i seg selv, og vitner om tre instrumentalister av særskilt høy klasse. Hedvig Mollestad leder an med den mest bredbente gitarstilen en kvinne i kjole kan tillate seg.

Det eneste som virkelig trekker ned er at bandet er alt for stillestående i forhold til musikken de spiller. I selve opptredenen har de altså mye å gå på. Men bortsett fra det?

Festivalens beste konsert i år, uten tvil.

Facebook: https://www.facebook.com/HedvigMollestadTrio/

Foto: Julia Marie Naglestad

Kindred Fever

i026Endelig, vi er utrolig glade over å kunne meddele at vi har fått Norges rockeduo nummer én til Månefestivalen søndag 24. juli! Kindred Fever har et mørkt og tungt lydbilde som strekker seg fra surf til blodtørstig tungrock, og vekker assosiasjoner til band som Rage Against The Machine, The Hives, The White Stripes.

Du har kanskje hørt dem på radio, på festivaler som Roskilde, Slottsfjell eller by:Larm, på en klubb nær deg, som oppvarming for Kaizers Orchestra eller på utenlandsturné med Skambankt.

Jarle Langåker (vokal, gitar) og Linn Sofie Hagen Olsen (trommer, trompet, gitar/bass) møttes for første gang under sin første øving, en musikalsk ”blind date” i februar 2012 som ga full uttelling og endte med tilblivelsen av deres første låt. Nøyaktig et år etter, i februar 2013, kom debutplaten ”Tabula Rasa” via Daniel Engen Productions. Albumet ble spilt inn i eget studio og mottok blant annet terningkast fem i Haugesunds Avis.

Duoen ble raskt ”Ukas Urørt” og gikk rett inn på P3 med tittelsporet ”Tabula Rasa” – etter overveldende respons fra lytterne da låta ble spilt i daværende Popsalongen.

I 2014 slapp Kindred Fever singelen «Ready To Die» fra andrealbumet ”Women Are Witches”. Også denne låta gikk rett inn på radio og ble blant annet B-­‐listet på P3.

11.juni 2015 slapp Kindred Fever en dobbeltsingel med de to låtene ”Deviled Eggs & A Box Of Blood” og ”Machine”. Og i 2016 har de sluppet «The Automator».

 

Facebook: https://www.facebook.com/KindredFever

Hjemmeside: http://kindredfever.com/

Desertör

i024Vi kunne rett og slett ikke overse plateaktuelle Desertör og setter dem på scenen fredag 22. juli sammen med DumDum Boys og Oslo Ess. Bandet består av folk som har jobbet med musikk i mange år og på mange måter preget den lokale rockescenen, og forhåpentligvis vil gjøre det i mange år til.

Nettstedet «The Wilhelmsens» har anmeldt Desertör Vol. 1, og vi gjengir like godt hele anmeldelsen her:

Østfold er utvilsomt landets rockefylke nummero uno, noe Onsøy-bandet Desertør bare er med på å understreke. Onsøy var en kul Østfold-kommune inntil den ble en del av Fredrikstad kommune i 1994, og er selvsagt kul fordi navnet sannsynligvis betyr Odins Øy. Det er et voksent navn, og et greit utgangspunkt for å ville ta tak i instrumenter å herje litt med dem. Debutskiva, som går under navnet Vol.1, kom ut i fjor høst, men ble kriminelt nok oversett av undertegnede. Kriminelt fordi dette er blodfete greier for alle som liker kul rock’n’roll med norske tekster, fete gitarsoloer, blåsere, tung og heftig produksjon, og ikke minst, stilige låter. Dette, og mer til, byr Desertör på. Faen, de har fått en fan på Senja, og jeg skal gjøre mitt beste til at jeg ikke blir alene. Så, heretter risikerer folk som kommer til meg for en prat eller en øl å få servert Desertør ved siden av.

Jon Manstad er vokalist i bandet, og bare det at de har en vokalist som synger, og kun det, liker jeg. Öystein Warem spiller feite riff og briljerer i ymse soloer, mens de har med seg saxofonisten Gard Eriksen som hjelper til der det trengs. De tighte kompene spres av trommis Magnus Bekkevold og bassist (og assistentsanger) Geir Nilsen. I tillegg får de korhjelp av Ingrid Prøsch.

Manstad samlet sammen gjengen høsten 2013, men har selv styrt med musikk i mange herrens år. I ungdomstiden spilte han sammen med bl.a. Svenn Poppe (tangenter for Ricochets og Navigators) og i et band jeg fant på en samler som heter Various – Live At St. Croix Huset Fredrikstad Norway. Her bidrar han med vokal i et band som kalte seg B.D.P., der bl.a. Jens Andresen fra Tommy Tokyo And Starving For My Gravy var med. Siden har bandidèen hans ligget til modning. Nå slapp de albumet før de hadde spilt en eneste konsert, og ga dessuten ut albumet i kun 175 eksemplarer, på vinyl, så verdensherredømme var neppe i tankene i utgangspunktet, men så stille som det har vært rundt dette bandet burde det ikke ha vært.

Mange vil nok tenke «nok et Raga-band», men heldigvis er ikke jeg en av dem. Heldigvis fordi jeg da har tatt meg tid til å sjekke ut Desertør Vol. 1 skikkelig, noe jeg absolutt ikke angrer på. Her snakker vi om ei skive full av driv, spilleglede og knakende tøffe låter. Vokalist Manstad kan definitivt sammenlignes med selveste Michael Krohn, noe som aldri blir en dum referanse, men samtidig er dette en genuin rocker som driver på med sitt. Og bandet er pinadø glad i å spille rocken sin kjapt og tungt, og med en gitarist som er så bunnsolid at han burde være kjent for hele nasjonen. Det riffes og slites i strenger, og soloene er av det virkelig meningsfulle slaget.

Åpningssporet «Desertør» gjør meg så fornøyd fra første stavtak at jeg umiddelbart skjønner at vi her snakker om ei skive jeg må spille fra A til Å. Et stilfullt riff følges av en saxofon som liksom bare må være der, og et tett og kompakt komp som slenger seg på nesten umiddelbart. Og så har vi Manstad, som i et særdeles lavt stemmeleie høres coolere ut enn de fleste. Seriøst; hvorfor i alle dager har ikke dette bandet blitt omtalt og anbefalt an mas allerede? Og enda mer seriøst; jeg anbefaler dem på det varmeste her og nå. Vinylen er muligens long gone, forhåpentligvis, men her er det bare å åpne opp herligheten i Spotify, skru volumet til maks, og nyte.

Jeg leste i den eneste omtalen jeg kunne finne om skiva at låten «Blank Insomnia Blues» kunne minne om Black Sabbath, og dette fant jeg ut at gjengen likte, gjennom å lese på bandets Facebook-side. Jeg tror jeg høyner med at jeg hører Sabbath-inspirasjonen som en rød tråd gjennom hele albumet. Mye av årsaken til det er gitarist Warem sine fine effektbokser og elsk for tunge riff, noe som er helt i tråd med det Tony Iommi drev på med i sin storhetstid. At referansen trekkes fram på akkurat «Blank Insomnia Blues» henger nok sammen med det tunge kompet, og da særlig bassiseringen til Geir Nilsen, som er av det ekstremt phete slaget.

De åtte låtene klokker inn på bortimot perfekte 41 minutter, og her er det ingen hviletak. «Fra En Svart Volvo 240», som vel er et bilde på politiet, er Desertör på sitt mest punka (sammen med «Svarte Elv»), et modus jeg mer enn gjerne vil høre dem i mer.  «Sjølportrett I E-Moll» er nok den mest melodiøse låten på skiva, på et tungt vis, og med stilfull koring i refrengene. Sistesporet, «Salutt», er nesten en poppete sak, med en anelse skakk gitar, noe som gir låten en liten country-vri. Countrypop høres kleint ut, men med Desertör blir det overhode ikke det. Saxofonist Eriksen får blåse av seg siste rest av luft her, og et trivelig punktum for ei tøff skive settes.

Et av albumets høydepunkt er «Tao For En Pistolero». Bandet gjør sitt beste for å sende oss tilbake til midten av 80-tallet og Paisley Underground-bølgen. Dream Syndicate med sax, eller Thin White Rope på en snill dag, kan duge som beskrivelse på det som foregår. Samtidig så er det veldig mye Raga her, og litt The Aller Værste på sitt minst funky. «Zeke’s Siste Enchilada» er en annen favoritt, med mye gitarsnadder puttet inn her og der, og en frasering som er helt strålende, understreket av lekker koring av Ingrid Prøsch.

Det er deilig å oppdage nye, norske band som leverer såpass bunnsolid som Desertör allerede på første utgivelse, og jeg kan ikke annet enn å si at jeg gleder meg veldig til Vol.2, som altså sies å være på vei om ikke altfor lenge. Folkens, sjekk ut denne gjengen!

 

5.mai, 2016:

Nå har vinylen snurret og gått i et par uker, skiva spilles i Spotify når jeg er på jobb, når jeg skriver og når jeg trimmer. Og det i konkurranse med en masse andre glimrende skiver som er sluppet den siste tiden, samt alt det lekre som jeg allerede er avhengig av.

Og, for å gjøre det som kunne ha blitt ei lang historie kort; Desertör har pinadø lagd ei usedvanlig slitesterk skive, ei skive som faen steike bare vokser og vokser, og som rett og slett er magisk bra. Jeg tror jeg må gå så langt som å utbasunere at dette er ei Topp 10 debutskive her til lands. Vi snakker helt der oppe med debutene til DumDum Boys, Raga Rockers, Ricochets, Gringo Bandido, Helldorado, Bjella og Waldemar. Vi snakker rett og slett om at jeg har blitt totalt avhengig av et album som ikke slutter å overraske meg.

De som gir faen i å sjekke ut dette albumet gjør en alvorlig brøler. Og de som ikke spiller gjennom albumet 5-6 ganger for å bli skikkelig kjent med herligheten, de går glipp av muligheten for å ende opp i ei euforisk rock’n’roll-tilstand.

Med andre ord så har jeg justert opp terningen.

Beste låter: Desertør, Sjølportrett I E-Moll, Tao For En Pistolero, Zeke’s Siste Enchilada, Blank Insomnia Blues 

The Wilhelmsens: http://thewilhelmsens.com/

  

Facebook: https://www.facebook.com/desertornorge/timeline

Sweden

Sweden fb2016Lørdag 23. juli kommer våre lokale plateaktuelle helter som allerede har herjet på listene i noen år, og ikke noe passer bedre til en varm sommerdag i Gamlebyen. Fengende musikk som gjør alle glade og danselystne.

SWEDEN er lyden av Østfold 2015. Av grensehandel og pressa pol-kvoter. Av tigerskott og dundersalt. Av tjukke l’er og tynne slips. Av togpendling over østfoldsteppene. Av pålandsvind og 18 grader på Foten. Sweden er lyden av Christian Spro og Fredrik Gretlands melodiøse, gitardrevne poplåter.

SWEDEN lengter tilbake til 90-tallet da de lånte pappas bil og dro til Svinesund for å kjøpe lösgodis og sigaretter. Til dagene de hørte på Popsicle og drømte om å komme inn på SoWhat! Nå har de pakket nittitallsnostalgien i catchy og umiddelbare popmelodier med en god dose melankoli på toppen. Men ikke tro at det blir klissete av den grunn.

SWEDEN får deg til å synge ukontrollert med på refrengene du ikke helt kan, til å dele ut overivrige «man hugs» til naboen i baren og til å endelig ville plukke opp skateboardet igjen.

Låter som har sikret de to albumene Under the Sycamore Tree (2012) og  Sixes and Sevens (2013) yatzy i 5’ere, plass på all verdens årsbeste-lister, singlene Tomorrow Calling, Hey C’mon og Pretending on the Weekends listet på P3, og konserter på studentkroer, rockeklubber og landets største festivaler.

Nå har bandet sluppet sitt tredje album. Første single ble sluppet i januar, og albumet ”Oh Dusty” kom 8. April 2016 til gode anmeldelser:

”Norske kraftpopkonger”. Vårt Land 19. Mai 2016.

”Superfengende låter fra Østfold-band”. Terningkast 5. Dagbladet 29. April 2016.

 

Facebook: https://www.facebook.com/swedentheband/timeline

MK’s Marvellous Medicine

i010«Der MK’s Marvellous Medicine spiller, blir det snakket høyt om et uvanlig talent», skriver Dagbladet. NRK Radio Rock har vist sin begeistring flere ganger. De kalte debuten et «solid svennestykke». Bluesnews fremhever bandet som en fornyer av bluesen på linje med White Stripes fornyelse av rocken! Bergen Live spår at trioen vil sette sitt preg på musikkåret 2016! Trioen spilte for et utsolgt Lille Ole Bull en tirsdag i februar.

Det er selvsagt solisten selv, Marie Kristin Dale, som er midtpunktet i MK’s Marvellous Medicine. Hennes ferdigheter som gitarist er alene gode nok til å skape en karriere. Legg til hennes soul inspirerte sang, hennes øre for komposisjon og arrangement, så har du supertalentet fra Bergen som allerede har blitt omtalt som en kommende stjerne. Marie Kristin Dale og trioen MK’S Marvellous Medicine har spilt seg til et godt rykte som live-band. Med sin bluesete og groovy «Post Hendrix» bluesrock vinner trioen stadig nye fans.

 

MK er imidlertid ikke alene.  Fast makker på trommer er «lokomotivet»fra Haugesund, Felix N Rudi. På bass  finner vi Ålesunderen Stian Brungot, en av de unge musikerne som har markert seg i musikkbyen Bergen.

 

Deres debut på Bergenfest tidligere i år inneholdt dagens prestasjon, i følge musikknyheter.no. Hardanger Folkeblad omtalte en av konsertene som en «maktdemonstrasjon«. Haugesund Avis‘ utsendte medarbeider lot seg også imponere av trioens konsert på Skånevik Bluesfestival.

Singelen «Into the sunset» ble produsert av Yngve L. Sætre. Han har også produsert debutalbumet som ble lansert høsten 2015.

 

Facebook: https://www.facebook.com/MKs-Marvellous-Medicine-300165760140037/timeline

Susanne Sundfør

i036Norges store popdronning er klar lørdag 23. juli og avslutter kvelden med et gedigent sceneshow som sent vil glemmes. Billetter til Månefestivalen får du kjøpt på Fredrikstad Kino eller her: https://pay.ebillett.no/showkul.php?p_id=178&leietaker_nr=289

Susanne Sundfør er en norsk nasjonalskatt og mottok i 2015 internasjonal kritikerros og oppmerksomhet for sine liveopptredener og sitt nyeste album ”Ten Love Songs”. Susanne Sundfør har i et tiår vært en norsk musikkpioner, og i mars 2016 gikk startskuddet for en etterlengtet Norgesturné.

2015 har vært full av milepæler. Først kom hennes femte studioalbum ”Ten Love Songs”, et album som ble tatt i mot av en internasjonal musikkpresse med stormende applaus. Britiske The Guardian mente at Susanne Sundførs musikk bryter alle reglene og er rett og slett forbløffende, og ga henne 5 av 5 mulige da de anmeldte albumet. NRK P3 kastet seg også med i jubelbrølet, omtalte Sundfør som en av Norges aller største musikere og i en klasse for seg – og trillet terningen sin til en sekser.

Hjemmeside: http://susannesundfor.com/

Facebook: https://www.facebook.com/susannesundfor

 Foto: Sofia Fredricks Sprung

Razika

13047650_10153493152845913_7186704556868262012_oPlateaktuelle Razika har gjennom hundrevis av konserter blitt et av Norges beste liveband og finspisset sin blanding av ska, pop og indie. Fredag 22. juli kommer de til Månefestivalen. Og nå er det på tide å sikre seg billett til sommerens vakreste eventyr i Gamlebyen. De får du kjøpt på Fredrikstad Kino eller her: https://pay.ebillett.no/showkul.php?p_id=178&leietaker_nr=289

Razika – 10 år med ska, pop og politikk
Razika er ikke så gamle, men likevel føles det som om de har vært her for alltid. De fire jentene fra Møhlenpris var bare 15 år da de begynte å spille sammen, og siden har de holdt sammen og har produsert plater av svært høy kvalitet og evne til fornyelse og utvikling. Razika består av Marie Amdam (vokal og gitar), Marie Moe (bass), Maria Råkil (gitar og vokal) og Embla Karidotter (trommer), alle født i 1991 og er alle fra Møhlenpris, Bergen. De har kjent hverandre siden første klasse og vennskapet er ikke bare sterkt i praksis, men også en svært viktig ingrediens av Razikas tekstunivers. Helt siden debuten Program 91 har vennskap, ungdommelig overmot, fyring, knuste hjerter, og kjærlighet vært viktige bestanddeler for Razika, som er kjent for sine overraskende rim og kreative vendinger. Ofte i kombinasjon med et voldsomt allsangpotensial, fengende melodier og de har ofte en passende dissonans mellom de mørkere tekstene og det lystige musikalske uttrykket.

Razika har gjennom hundrevis av konserter blitt et av Norges beste liveband og finspisset sin blanding av ska, pop og indie, men denne gangen skal det jobbes på en annen måte med innspillingen av den nye platen.
Gitarist og vokaltist Marie Amdam forteller at de prøver å jobbe mer systematisk. – Vi har ofte hatt dårlig tid, det har blitt gjort i siste liten, og låtene har ofte ikke vært ferdig når vi har kommet til studio. Denne gangen har vi tatt oss tid, og inspirert av bandet The Pussycats, som hadde arbeidsdag i øvingslokalet hver dag fra klokken 08.00-16.00. Eller det er i alle fall en ambisjon. Nå har vi øvinger hver eneste dag hvor vi kun sitter og jobber med låtene for å gjøre dem beste mulig. Det er litt annerledes enn hva vi har gjort før. Det handler jo mest om at vi har tatt oss litt fri til å jobbe med platen. Men vi håper at denne arbeidsmetoden kommer til å gjøre platen best mulig.

Razika startet å spille sammen høsten 2006, og hadde ingen erfaring med å spille med andre, men alle var fast innstilt å at band det måtte det bli. Og i år kan bandet markere ti års jubileum. Bandet mener at det både har skjedd mye og lite på denne tiden. Bandet har blitt bedre, men referansene er fremdeles de samme.

– Gjennom ti år med masse øving og livespilling har vi rett og slett spilt oss gode sammen. Vi har forandret oss masse på de ti årene, men vi har alltid med oss de musikalske referansene som vi hadde fra starten. Vi elsket lyden, råskapen, og kulheten til The Strokes, Libertines, og Arctic Monkeys. Disse var veldig viktige i etableringen av Razika som et band. Vi identifiserte oss med den sterke bandfølelsen alle de representerer. Videre begynte vi å oppdage skaband som Specials og Madness, og oppdaget til vår store overraskelse at Norge, og ikke minst Bergen, hadde hatt et veldig rikt ska og new wave miljø på 80-tallet.

Da Razika oppdaget The Aller Værste var det som om de fant noe de hadde lett etter.
– Det var en stor opplevelse å faktisk føle at de sang om oss, om Bergen, om å være ung, radikal og føle seg annerledes. Det er vanskelig å forklare hvor utrolig viktig det føltes for fire 17-åringer å oppleve en så intens dedikasjon til et band. Og ikke minst at det var noe vi delte, sammen.
Videre har også band som Program 81, Gjennomslag, Alle Tiders Duster, Zimmermann vært navn det er vanskelig å unngå når man snakker om Razika.
– Denne tiden og lyden har vært veldig viktig for oss. Ikke for å gjenskape den, men å hente ut elementer som vi har blandet inn med vår popmusikk, forteller Amdam.

På de forrige platene har sangene ofte vært skrevet ferdig på forhånd, mens og de har begynt å jobbe med dem i øvingslokale. Nå jobber Razika mye mer demokratisk, både med tekst, arrangering, lydbilde og sound.
– Det er veldig viktig i et band at alle føler et eierskap til materialet. Vi er ofte veldig uenige, og at og til må vi argumentere oss frem til hvorfor vi mener den og den idéen er den beste for låten. Samtidig er det nettopp disse diskusjonene og uenighetene som gjør at vi alle til slutt klarer å lage noe vi alle kan stå for, alle synes er bra, og noe vi stolt kan vise frem til et publikum, forteller hun.

Da purunge Razika først gjorde seg bemerket i Bergen, var det med noe punkliknende greier. De spilte gratis for ymse frivillige organisasjoner, gjerne på Torgallmenningen, og vokalist Marie Amdam sto på scenen med et flir om munnen og sangskrek «fittesatan anarkikommando» i «Kommando». Nå har Razika er flere ganger blitt nominert til Spellemann og de har fått oppmerksomhet i blant annet New York Times, NME, Village Voice, Uncut Magazine og Pitchfork og turnert over hele landet og Europa samt Japan. Dagsavisen har kåret de til Årets band og kritikken av alle tre platene har vært svært god jevnt over. Entusiasmen er fremdeles den samme.

Razika har gjennom årene også stadig vist seg fra en mer politisk side og har blant annet med sitt arbeid med Rikskonsertene vært opptatt av at unge også skal se at det finnes band hvor alle medlemmene er jenter. Razika har også kritisert festivaler med skjev fordeling og lite mangfold og flere av medlemmene har vært aktive i debatter om kjønn og skjønn i musikkbransjen.
At Razika med sin kompromissløse holdning, talent og målbevisste jobbing har vært til både stor inspirasjon for andre unge artister og at deres kritisering av strukturelle mekanismer i bransjen disse ti årene har vært utrolig viktig bør være hevet over enhver tvil.

Bli frivillig i år!

Månefestivalen er tuftet på frivillighet fra topp til tå, og uten hadde ikke festivalen eksistert. Våre frivillige jobber med hjertet i hånden både før, under og etter festivalen, og er hele veien med på å skape den magiske stemningen vi ønsker å dele med verden. Å jobbe som frivillig er kanskje den beste byttehandelen du kan gjøre; våre frivillige gir litt av sin tid, og i bytte får de festivalpass, frivilligmerchandise, mat og drikke på frivilligbackstagen under festivalen, fine erfaringer, en lekker attest og nye venner. Dette er også en ypperlig mulighet for å skape nye nettverk for de som er interessert i å jobbe videre i bransjen. Med andre ord er dette et skikkelig røverkjøp!

Les mer her!

Pen Jakke

pj_ostenDet er ikke slutt før det er slutt! Når vi startet Månefestivalen i 2001 var den aller første gruppa vi booket selvfølgelig Pen Jakke. Siden de var starten på Månefestivalen er det en selvfølge at også slutten er på Månefestivalen. Lørdag 23. juli blir en legendarisk dag for hiphopen i Østfold hvor vi tar en verdig avskjed med et banebrytende band fra Østen.

 Etter 15 lange år med stillhet, dukket den sagnomsuste Fredrikstad-gruppa Pen Jakke i fjor vinter uventet opp fra intet. Anledningen: en etterlengtet og «one night only» gjenforening på Oslo-scenen John Dee.

I løpet av kort tid ble datoen utsolgt, noe som resulterte i en ny og like utsolgt ekstrakonsert.

Det går fortsatt lovord om de to nostalgi-pumpende showene, hvor Ubåt, Skranglebein, Fundamental Lyd og Sjel Jonas leverte kanskje sitt beste og mest underholdende live-set noensinne, med gjestehjelp fra blant annet Karpe Diem, Joddski og Klovner i Kamp.

Likevel var det én åpenbar elefant i rommet. Østens sol var enda ikke hel.

En Pen Jakke-gjenforening som ikke inkluderer gatene de selv dedikerte sin kanskje mest populære låt til, kan selvfølgelig aldri føles endelig.

I juli samler de fire medlemmene derfor nok en gang kreftene, og gjør det eneste riktige med en siste konsert der alt samme startet. Hjembyen Fredrikstad – nærmere bestemt Månefestivalen i Gamlebyen!

Igjen lover Jakkene en minneverdig aften i den ekte hiphopens tegn, som bare kunne ha sprudlet opp fra de kreative gatesprekkene i Østen.

Oslo Ess

i097Jadajada. Vi lar oss presse. Oslo Ess kommer til Månefestivalen etter et usannsynlig mas fra publikum. Etter de spilte for et utsolgt Gamlebyen Kulturhus, har vi druknet i mailer og telefoner om at vi måååå ha dem på festivalen. OK, Oslo Ess åpner Månefestivalen 2016 med et gigantisk smell.

Norges travleste punkrockere er tilbake med sitt fjerde album Konge uten ei krone som ble sluppet 5. februar 2016. Nå er det snart to år siden albumet Alle Hjerter Deler Seg slet ut høyttalere rundt om i Norge, og ventetiden har føltes uendelig lang for fans sultne på nytt materiale. Ventetiden er nå over og deres nyeste singel «Amerika» er allerede listet på NRK P3.

Våren 2016 la Oslo Ess ut på en omfattende Norgesturné og de har med seg det unge og lovende bandet Eurotrash. På et utsolgt Gamlebyen Kulturhus åpnet de turneen og ga publikum et dundrende rockesjokk!

Med utgangspunkt i en anonym tilværelse i Oslos undergrunn, har Oslo Ess de siste par åra sørget for å sette sitt gode navn på hele Norgeskartet. Hard jobbing, enorme mengder livespilling og en sterk dedikasjon, mikset med musikalsk talent og glede, har ført gutta via Urørtfinalen til både Spellemann-nominasjon og hele to førsteplasser på VG-lista, Norges offisielle salgsliste.

Oslo Ess har med sin råhet og genuinitet bidratt til at punkrocken har nådd ut til et bredere publikum enn det man har gitt sjangeren kredit for tidligere, og det hele startet med debutalbumet Uleste Bøker og Utgåtte Sko, som i 2011 smalt ned i norsk musikkliv med sitt forfriskende, nye perspektiv på «norsk på norsk». Ærlige tekster og skitne gitarer som inviterer til fellesskap og hytting med neven – Oslo Ess oser real punkrock lang vei, og skildrer både råskap og sårbarhet i sin musikk.

Med sine tre foregående plater (Uleste Bøker og Utgåtte Sko, Verden På Nakken, Venner i Ryggen og Alle Hjerter Deler Seg), har den kreative og produktive gjengen i Oslo Ess høstet lovord, sanket skyhøye terningkast med påfølgende anerkjennelse, og gitt mer enn alt av seg selv til sin stadig voksende og dedikerte fanbase.

Bandets harde kjerne; Åsmund Lande, Knut-Oscar Nymo og Peter Larsson, som oftest med Håvard Takle Ohr bak trommene, er kjent for harde fraspark og å stupe ut i det blå. I 2012 satte Oslo Ess uoffisiell norgesrekord med hele 210 konserter i løpet av ett år. Norges mest hardtarbeidende rockeband tar steget ut av sitt eget øvingsrom og inn i stua di. Oslo Ess er folkets band, og deler mer enn gjerne blod, svette og tårer for å sørge for konserter for fulle hus og uforglemmelige festivalopplevelser i det ganske land.

Facebook: https://www.facebook.com/OsloEss/

2016